"Woooooohooooooo det er jo Ken Rune, fra Robinson, min store helt og jeg gråt når du ble stemt ut" om ikke akkurat ljomet det, men ihvertfall ble det uttalt rimelig høyt, ihvertfall så høyt at de tre fire nærmeste bordene på cafeen fikk det med seg. Så fulgte noen hyggelige ord om ditt og datt og jeg takket høflig for fine ord før jeg igjen var tilbake til virkeligheten på ett bord med venner som har kjent meg hele livet. Ikke det at det egentlig betyr så mye, men ingen av mine venner har tatt seg bryet engang med å prøve å sope litt oppmerksomhet gjennom at jeg hadde mine fem korte minutter på skjermen. Derfor har det heller egentlig ikke vært store sjanser for meg til å nyte kjendisstatusen som følger med det å være på TV..
"Åssen er det å være kjendis?" spurte Anders, en bartender fyr, eller barrista som det heter når de lager mer kaffe enn de serverer øl. Vet ikke svarte jeg.. Har egentlig aldri verken følt på det eller tenkt på det. Ja, bortsett fra de to timene når media var interesserte på premierefesten vår. Der fikk jeg vist frem kjæresten min, varpet mitt, en barmfager blondine fra Sverige, som overhodet ikke var interessert i å fronte seg selv. Så da ble det tonet ned. Veldig... Vi benyttet heller muligheten til å tømme TV3 og Strix for samtlige bonger de hadde på fri alkohol.
Nettavisen lagde en sak engang om "Kjendiser som fant kjærligheten på nettet", å der klarte jeg å Åsa å snike oss inn, mellom Kristian Valen, Karstein Skjelbreid og en til jeg ikke husker i farten. Var jeg kjendis likevel ?
Så begynner man å tenke, det var en fyr på Rimi på Sørumsand som kjente meg igjen, og som ville snakke om Robinson mens jeg var med bonus-gutta mine å handlet, å så hoppet det en fyr på meg , eller foran meg på en uteplass i Oslo, men han ble kjapt tatt bort av kompisene sine.
"Unnskyld, er du Ken Rune" spurte hun, der jeg stod å ventet på Åsa på t-banen... "Ja" svarte jeg med ett lite smil og med påtatt beskjedenhet. "Vet du hva, jeg synes du var så utrolig bra på...... 71 grader Nord". Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle si, så jeg spurte : "Jaha, hva likte du best da?" Hun smilte og sa : "Når dere skulle konkurrere om å komme først til den hytta over fjellet i første episode.". Da stod heldigvis Åsa der å strålte mot meg... På tide å dra hjem, ingenting å gjøre i byen, der vet de ikke hvem jeg er uansett... Jeg er rett og slett bare en fyr som har vært på TV, å det er så mange av oss at det faktisk ikke er nært å være interessant for folk...
Skulle vært med på Big Brother første gang heller tenker jeg...
Ken Rune
tirsdag 24. mai 2011
onsdag 18. mai 2011
Om det å tenke...
Det er mange som har tanker om alt.. Dette kom opp her om dagen når jeg hadde bursdag, og jeg fikk en kommentar om at jeg "bare" hadde fått 5-600 hilsner på facebook og med tanke på at jeg har 2700+venner der, betydde det at ca 2000 av disse valgte å ikke hilse til meg på bursdagen...
Dette var noe psykologen til Strix som produserer Robinsonekspedisjonen fortate oss før premieren, at det kom til å komme mange kommentarer og at det er helt vanlig å være i følgende kategori :
Du får 100 kommentarer, 99 av disse er positive, en er negativ... Gjett hva du husker i ettertid... Faktisk kan jeg reflektere tilbake til det idag... Jeg vet hvem og åssen kommentarer som ligger på nett som er negative, men jeg husker ikke ikke alle de hyggelige trivelige tilbakemeldingene jeg fikk... Ikke like spesifikk og ordrett ihvertfall...
Dette leder meg inn på en venn, som heter Trond, og som ihvertfall er 10-12 år eldre enn meg... Han har jobbet med barne- og ungdomsidrett i en mannsalder, og historien er visstnok slik at de hadde bare 16 spillere som spilte basketball i Narvik, noe som jo var nok til 2 lag. De bestemte først at de nå skulle stille i Harstadserien som hadde mange flere lag, slik at de fikk spille flere kamper. Foreldregruppen fikk hodebry og lagde ett problem ut av det faktum at de nå måtte ha 5 privatbiler, 6 lørdager, for å kjøre spillerne til Harstad. Dette ble de enige om at de ikke kunne gjøre, og de hadde sågar akkurat bestemt sg for å droppe hele opplegget da nevnte Trond sier som følger :
- Jeg vet hva vi gjør, vi melder på 5 lag, da har vi så mange spillere at vi må låne en hel buss for å frakte alle spillerne til Harstad. Da trenger vi ikke foreldre som kjører...
Som sagt, så gjort, å til første helgen dro de med buss, 5 lag, og 41 spillere de hadde vært ute å rekruttert til lagene sine...
For en fantastisk måte å tenke på...
Tom Egeland, kjent forfatter og velkjent ansikt i media... Jeg lover om noen spør, så skal jeg lyge å si at du er original i din måte å skrive på og bøkene dine er kjempegode... I mellomtiden får du fortsette å slenge dritt til oss som har fem minutter i lyset og som ikke var så heldig å få lov til å hete Tom. Mest av alt husker jeg din elendige kommentar om navnet mitt og Arvid Ari... Tåpe !
Ken Rune
Dette var noe psykologen til Strix som produserer Robinsonekspedisjonen fortate oss før premieren, at det kom til å komme mange kommentarer og at det er helt vanlig å være i følgende kategori :
Du får 100 kommentarer, 99 av disse er positive, en er negativ... Gjett hva du husker i ettertid... Faktisk kan jeg reflektere tilbake til det idag... Jeg vet hvem og åssen kommentarer som ligger på nett som er negative, men jeg husker ikke ikke alle de hyggelige trivelige tilbakemeldingene jeg fikk... Ikke like spesifikk og ordrett ihvertfall...
Dette leder meg inn på en venn, som heter Trond, og som ihvertfall er 10-12 år eldre enn meg... Han har jobbet med barne- og ungdomsidrett i en mannsalder, og historien er visstnok slik at de hadde bare 16 spillere som spilte basketball i Narvik, noe som jo var nok til 2 lag. De bestemte først at de nå skulle stille i Harstadserien som hadde mange flere lag, slik at de fikk spille flere kamper. Foreldregruppen fikk hodebry og lagde ett problem ut av det faktum at de nå måtte ha 5 privatbiler, 6 lørdager, for å kjøre spillerne til Harstad. Dette ble de enige om at de ikke kunne gjøre, og de hadde sågar akkurat bestemt sg for å droppe hele opplegget da nevnte Trond sier som følger :
- Jeg vet hva vi gjør, vi melder på 5 lag, da har vi så mange spillere at vi må låne en hel buss for å frakte alle spillerne til Harstad. Da trenger vi ikke foreldre som kjører...
Som sagt, så gjort, å til første helgen dro de med buss, 5 lag, og 41 spillere de hadde vært ute å rekruttert til lagene sine...
For en fantastisk måte å tenke på...
Tom Egeland, kjent forfatter og velkjent ansikt i media... Jeg lover om noen spør, så skal jeg lyge å si at du er original i din måte å skrive på og bøkene dine er kjempegode... I mellomtiden får du fortsette å slenge dritt til oss som har fem minutter i lyset og som ikke var så heldig å få lov til å hete Tom. Mest av alt husker jeg din elendige kommentar om navnet mitt og Arvid Ari... Tåpe !
Ken Rune
mandag 16. mai 2011
Å misunne sin sønn !!
Adrian er min gutt... Om dette hersker det ingen tvil, for jeg kjenner meg igjen i alt han gjør, gleden, lykken, den avslappende holdningen til materielle goder, og ikke minst, opplevelsene som blir større enn de er, rett og slett fordi han vil at de skal være det...
Pappaen hans, altså jeg hadde denne opplevelsen idag : Litt trangt å vanskelig å parkere, HIL kampen begynte jo snart, på tverka inn på parkeringsplassen siden vi var litt for sene, måtte bølle meg vei gjennom en horde rødkledde Mjølner-supportere, fikk slengt to meldinger om Robinsonekspedisjonen, ringte til Rune som skulle holde seter til oss, så kampen, var oppe å stod 3-4 ganger, ved begge scoringene og ved ett par av dommeravgjørelsene. Hilste på en Narvik dame jeg husker spilte fotball for lenge siden, hun kjente meg igjen, tok på meg jakken i pausen fordi det var litt kaldt og logget meg på på Facebook for å sjekke inn på stadion. Siste 25 minutt hadde jeg Adrian på fanget. HIL tapte 4-2.
Adrian hadde det slikt : Veldig spent og lykkelig over HIL kamp. Han visste nå at Mjølner kom fra Narvik og han var enig i at man heier på HIL når man er fra Harstad. Det første han gjorde når han kom på stadion var å gå i kafeteria å kjøpe seg tyggis. Kampen var igang, men det var så mange russ der at han valgte å bruke hele første omgang på å lete etter russ, spørre pent om russekort, og så komme å vise de til pappaen. I pausen kom fallskjermhopperne, det var vilt, utrolig morsomt, selv om ingen traff den røde landingsplassen. Da andreomgangen begynte løp han i kafeteriaen igjen å kjøpte seg vaffelkake og pølse med brød, for så å rusle tilbake til der vi satt. Så startet det: Adrian begynte å heie. "Heia HIL" x 200. 40 ganger, i forskjellig tempo og med forskjellig rytme. "Vi heier på HIL pappa" sa Adrian. Alle de andre på tribunen så og hørte Adrian, og han fikk anerkjennende blikk. "Pappa, husker du den gangen han nr. 16 scoret to mål?" spurte han, "ja" svarte jeg, "det var mot Vålerenga". Vi nikket og var enige om at det var mot Vålerenga (VIF 2 til info). "Husker du at pappa heiet på alle i den kampen" sa jeg, "Ja, men det er ikke sånn det er" sa han, "her heier vi bare på HIL". "Ja, bortsett fra hvis HIL skal spille mot Barcelona, da heier vi på Barcelona"
Da det var 10 minutter igjen ville han hjem, da var kampen tapt. Vi ventet til dommeren blåste, så gikk vi. "Pappa, kan vi dra på ALLE HIL kamper som er når du er hjemme ?".
Ja Adrian, vi kan dra på ALLE HIL kampene jeg kan ta deg med på... Rett og slett fordi jeg misunner deg de deilige opplevelsene du har, fullstendig uavhenging av resultatet av kampen...
Pappa!
Pappaen hans, altså jeg hadde denne opplevelsen idag : Litt trangt å vanskelig å parkere, HIL kampen begynte jo snart, på tverka inn på parkeringsplassen siden vi var litt for sene, måtte bølle meg vei gjennom en horde rødkledde Mjølner-supportere, fikk slengt to meldinger om Robinsonekspedisjonen, ringte til Rune som skulle holde seter til oss, så kampen, var oppe å stod 3-4 ganger, ved begge scoringene og ved ett par av dommeravgjørelsene. Hilste på en Narvik dame jeg husker spilte fotball for lenge siden, hun kjente meg igjen, tok på meg jakken i pausen fordi det var litt kaldt og logget meg på på Facebook for å sjekke inn på stadion. Siste 25 minutt hadde jeg Adrian på fanget. HIL tapte 4-2.
 | |||
| Slik har du sett oss på kamp tidligere... |
Adrian hadde det slikt : Veldig spent og lykkelig over HIL kamp. Han visste nå at Mjølner kom fra Narvik og han var enig i at man heier på HIL når man er fra Harstad. Det første han gjorde når han kom på stadion var å gå i kafeteria å kjøpe seg tyggis. Kampen var igang, men det var så mange russ der at han valgte å bruke hele første omgang på å lete etter russ, spørre pent om russekort, og så komme å vise de til pappaen. I pausen kom fallskjermhopperne, det var vilt, utrolig morsomt, selv om ingen traff den røde landingsplassen. Da andreomgangen begynte løp han i kafeteriaen igjen å kjøpte seg vaffelkake og pølse med brød, for så å rusle tilbake til der vi satt. Så startet det: Adrian begynte å heie. "Heia HIL" x 200. 40 ganger, i forskjellig tempo og med forskjellig rytme. "Vi heier på HIL pappa" sa Adrian. Alle de andre på tribunen så og hørte Adrian, og han fikk anerkjennende blikk. "Pappa, husker du den gangen han nr. 16 scoret to mål?" spurte han, "ja" svarte jeg, "det var mot Vålerenga". Vi nikket og var enige om at det var mot Vålerenga (VIF 2 til info). "Husker du at pappa heiet på alle i den kampen" sa jeg, "Ja, men det er ikke sånn det er" sa han, "her heier vi bare på HIL". "Ja, bortsett fra hvis HIL skal spille mot Barcelona, da heier vi på Barcelona"
Da det var 10 minutter igjen ville han hjem, da var kampen tapt. Vi ventet til dommeren blåste, så gikk vi. "Pappa, kan vi dra på ALLE HIL kamper som er når du er hjemme ?".
Ja Adrian, vi kan dra på ALLE HIL kampene jeg kan ta deg med på... Rett og slett fordi jeg misunner deg de deilige opplevelsene du har, fullstendig uavhenging av resultatet av kampen...
Pappa!
søndag 15. mai 2011
Harstad Mitt Harstad
Som de fleste har fått med seg så kommer jeg fra Harstad.. En liten perle i Vågsfjorden (vi bruker å late som om vi tror at folk vet hvor Vågsfjorden ligger), med øyer rundt, høye fjelltopper og nærhet til alt. Oslo og Svolvær er ca like langt unna, hjemmefra til man er der tar det ca to timer, bortsett fra hvis du har baggasje med deg, da må du sjekke denne inn litt tidligere og du må beregne ca 2.5 timer til Oslo. Å så har vi Tromsø bare 3 timer unna... Før var Tromsø nærmere, mye nærmere, men så fant de ut at de skulle bytte båtene som fraktet oss til Tromsø og hjem igjen, hurtigbåtene som de kaller de, med noen nye.. "Vi skal med hurtigbåten til Tromsø" brukte vi å si... Idag bruker Hurtigbåten lengre tid enn jeg bruker om jeg kjører i fartsgrensen, eller deromkring, med bil til Tromsø. Det er langt til Tromsø skal vite.
Slik presenterer vi som bor i Harstad oss når vi skal forklare om Harstad. Vi nevner først noen byer rundt før vi blir tydelig på oss selv. Vakker natur, familievennlig og herlig befriende i all sin pomp og prakt. Folket her hilser på hverandre, stort sett så smiler vi til hverandre, før vi drar hjem etter jobb for å fikse på båten, huset, hytta eller kona. De fleste jeg omgås gjør dette. Vi er glade i husene og hyttene våre i Harstad. Å så er vi flinke til å rydde i hagene og å stille opp for hverandre. Velforeninger og Losjer florerer, og byen vår, ja, den er vi stolte av i alle sammenhenger.
Å så liker vi å si at byen vår er død... På kvelds- og ettermiddagstid så sier vi at byen er død. Det er jo ingen folk der bruker vi å si når vi kjører igjennom byen vår. "Jeg var i byen i går å kjøpte en jakke til Adrian" kan jeg finne på å fortelle til en venn, før jeg følger opp med "å det var jo ingen folk i sentrum, så jeg dro rett hjem etterpå." Hjem for å fikse på huset eller hagen...
Å ja, jeg kom på en ting til... Vi skylder på.. Det er en gjennomgangsmelodi.. Ja, hadde det ikke vært for f.eks. Gutteklubben Grei, så hadde alt vært så mye bedre. Listen er lang, vi skylder på politikere, naboen, Medkila IL og Harstad Tidende. Sikkert er det at det til tider både er Hurtigbåten og Ken Runes feil å innimellom.
Vi er en typisk liten koselig by, på en typisk tilfeldig plassert plass i ett typisk lite iskaldt land med alt for mye penger. Tenk om vi hadde vært enige om hvem vi var. Vi aner jo ikke hva Harstad er... "Harstad er en familieby" sier vi, å så klager vi over at sentrum ikke er overbefolket på ettermiddags- og kveldstid. "Harstad er oljehovedstaden i Nord" sier vi, men der de engasjerte gjør noe aktivt når de er truet utenfra, så snakker vi om det, eller så skriver vi om det i Byrunden. Å så glemmer vi det... "Det ordner seg.." forteller vi hverandre mens vi deler ut anerkjennende nikk. Jeg glemte nesten å få med at vi håper at HIL taper, og gjerne rykker ned. For tross alt, så var HIL en latterlig klubb midt på åtti-tallet der alle brukte mer tid i solariumet enn på trening. Å ikke for å glemme at de kjørte rundt i like biler med navn på. Åsså brukte de jo så mye penger at de nesten gikk konkurs. Det har sikkert ikke blitt bedre heller, selv om jeg synes han ene som gikk i HIL overdel og solgte lodd på torget i går var usedvanlig blek. Mon tro han ikke har solkort i kontrakten sin, og kanskje han får lønnen sin ut fra loddsalget.
Jeg elsker Harstad, men jeg er så veldig typisk Harstadværing i støytene. Jeg vet at jeg startet en supporterklubb engang i tiden for å få litt stemning i hallen, basketball ble svært, alt for svært, og til slutt sprakk boblen og det gikk som det måtte gå, ja, du husker at du sa det ? Det måtte gå mot konkurs, for det gjorde det med Volleyballjentene å husker vi jo. Det ble en selvoppfyllende profeti. Vi elsket at det skjedde noe i byen vår, men hvis vi ikke brydde oss, så brukte vi masse energi på å fortelle alle om hvor utrolig elendig hele basketballen var. Med utlendinger og svensker og ingen lokale spillere. At hver 23 innbygger gikk på kampene i snitt, at alle andre byer med basketball misunte Harstad det utrolige enasjementet, ja, det glemte vi. Det var ikke det jeg måtte forsvare meg mot ukentlig. For tross alt, det var jo ikke noe å juble over, for det var jo ikke Harstadværinger som briljerte på laget.
Jeg leste en artikkel i Harstad Tidende her om dagen. Det stod om noen som skulle være supportere på HIL kamp på mandag. Det er ikke første gang HT skriver om at det skal være supportere på en HIL kamp som skal lage liv.
Kanskje skjer det på mandag.
Da kommer jo Mjølner til Harstad Stadion for å spille mot HIL. Speakern kommer til å prøve å lage litt liv, men bortsett fra at russen kommer til å lage litt støy, så kommer det til å være stille fra oss på stadion. På tribunene kommer vi til å sitte å klappe høflig over HIL. Men vi skal få smake på en dårlig følelse å der vi sitter. For det kommer til å være minst 100 mennesker fra Narvik der. De kommer til å juble, heie og rope seg hese over laget sitt. De kommer til å være i rødt. Vi kommer til å si at vi synes jo de er morsomme de der Narvik-folkene, de er ihvertfall ikke sjenerte. Etter 2x45 min kommer vi til å gå hjem å si til kona at det ble 1-1 eller noe sånt, og at kampen var bra... Samtidig reiser 100 mennesker hjem til Narvik mens de drikker varm øl i en varm buss og har det mest sannsynlig utrolig morsomt og klamt på turen.
Jeg vet de har de morsomt, jeg har vært på mange slike turer selv. Jeg misunner Narvik som har mennesker som ønsker å være supportere.
Sees på kamp, Ken Rune
Ps ! Jeg er inneforstått med at jeg har flyttet fra byen. Gi meg ett par-tre-fire år så er jeg dog tilbake. Å til Harstad Tidende eller www.ht.no så beklager jeg at jeg måtte tjuvlåne ett par bilder.. Det kommer ikke til å skje igjen, å om dere likevel skulle kreve noe, så har jeg ingen penger, men kan skrive f.eks. at "Harstad Tidende ruler" eller tilsvarende...
 |
| Copyright Åsa Levina Andersson |
Slik presenterer vi som bor i Harstad oss når vi skal forklare om Harstad. Vi nevner først noen byer rundt før vi blir tydelig på oss selv. Vakker natur, familievennlig og herlig befriende i all sin pomp og prakt. Folket her hilser på hverandre, stort sett så smiler vi til hverandre, før vi drar hjem etter jobb for å fikse på båten, huset, hytta eller kona. De fleste jeg omgås gjør dette. Vi er glade i husene og hyttene våre i Harstad. Å så er vi flinke til å rydde i hagene og å stille opp for hverandre. Velforeninger og Losjer florerer, og byen vår, ja, den er vi stolte av i alle sammenhenger.
Å så liker vi å si at byen vår er død... På kvelds- og ettermiddagstid så sier vi at byen er død. Det er jo ingen folk der bruker vi å si når vi kjører igjennom byen vår. "Jeg var i byen i går å kjøpte en jakke til Adrian" kan jeg finne på å fortelle til en venn, før jeg følger opp med "å det var jo ingen folk i sentrum, så jeg dro rett hjem etterpå." Hjem for å fikse på huset eller hagen...
Å ja, jeg kom på en ting til... Vi skylder på.. Det er en gjennomgangsmelodi.. Ja, hadde det ikke vært for f.eks. Gutteklubben Grei, så hadde alt vært så mye bedre. Listen er lang, vi skylder på politikere, naboen, Medkila IL og Harstad Tidende. Sikkert er det at det til tider både er Hurtigbåten og Ken Runes feil å innimellom.
Vi er en typisk liten koselig by, på en typisk tilfeldig plassert plass i ett typisk lite iskaldt land med alt for mye penger. Tenk om vi hadde vært enige om hvem vi var. Vi aner jo ikke hva Harstad er... "Harstad er en familieby" sier vi, å så klager vi over at sentrum ikke er overbefolket på ettermiddags- og kveldstid. "Harstad er oljehovedstaden i Nord" sier vi, men der de engasjerte gjør noe aktivt når de er truet utenfra, så snakker vi om det, eller så skriver vi om det i Byrunden. Å så glemmer vi det... "Det ordner seg.." forteller vi hverandre mens vi deler ut anerkjennende nikk. Jeg glemte nesten å få med at vi håper at HIL taper, og gjerne rykker ned. For tross alt, så var HIL en latterlig klubb midt på åtti-tallet der alle brukte mer tid i solariumet enn på trening. Å ikke for å glemme at de kjørte rundt i like biler med navn på. Åsså brukte de jo så mye penger at de nesten gikk konkurs. Det har sikkert ikke blitt bedre heller, selv om jeg synes han ene som gikk i HIL overdel og solgte lodd på torget i går var usedvanlig blek. Mon tro han ikke har solkort i kontrakten sin, og kanskje han får lønnen sin ut fra loddsalget.
Jeg elsker Harstad, men jeg er så veldig typisk Harstadværing i støytene. Jeg vet at jeg startet en supporterklubb engang i tiden for å få litt stemning i hallen, basketball ble svært, alt for svært, og til slutt sprakk boblen og det gikk som det måtte gå, ja, du husker at du sa det ? Det måtte gå mot konkurs, for det gjorde det med Volleyballjentene å husker vi jo. Det ble en selvoppfyllende profeti. Vi elsket at det skjedde noe i byen vår, men hvis vi ikke brydde oss, så brukte vi masse energi på å fortelle alle om hvor utrolig elendig hele basketballen var. Med utlendinger og svensker og ingen lokale spillere. At hver 23 innbygger gikk på kampene i snitt, at alle andre byer med basketball misunte Harstad det utrolige enasjementet, ja, det glemte vi. Det var ikke det jeg måtte forsvare meg mot ukentlig. For tross alt, det var jo ikke noe å juble over, for det var jo ikke Harstadværinger som briljerte på laget.
 | |
| Tjuvlånt fra Harstad Tidende |
Jeg leste en artikkel i Harstad Tidende her om dagen. Det stod om noen som skulle være supportere på HIL kamp på mandag. Det er ikke første gang HT skriver om at det skal være supportere på en HIL kamp som skal lage liv.
Kanskje skjer det på mandag.
Da kommer jo Mjølner til Harstad Stadion for å spille mot HIL. Speakern kommer til å prøve å lage litt liv, men bortsett fra at russen kommer til å lage litt støy, så kommer det til å være stille fra oss på stadion. På tribunene kommer vi til å sitte å klappe høflig over HIL. Men vi skal få smake på en dårlig følelse å der vi sitter. For det kommer til å være minst 100 mennesker fra Narvik der. De kommer til å juble, heie og rope seg hese over laget sitt. De kommer til å være i rødt. Vi kommer til å si at vi synes jo de er morsomme de der Narvik-folkene, de er ihvertfall ikke sjenerte. Etter 2x45 min kommer vi til å gå hjem å si til kona at det ble 1-1 eller noe sånt, og at kampen var bra... Samtidig reiser 100 mennesker hjem til Narvik mens de drikker varm øl i en varm buss og har det mest sannsynlig utrolig morsomt og klamt på turen.
 |
| Knabbet fra Harstad Tidende engang |
Jeg vet de har de morsomt, jeg har vært på mange slike turer selv. Jeg misunner Narvik som har mennesker som ønsker å være supportere.
Sees på kamp, Ken Rune
Ps ! Jeg er inneforstått med at jeg har flyttet fra byen. Gi meg ett par-tre-fire år så er jeg dog tilbake. Å til Harstad Tidende eller www.ht.no så beklager jeg at jeg måtte tjuvlåne ett par bilder.. Det kommer ikke til å skje igjen, å om dere likevel skulle kreve noe, så har jeg ingen penger, men kan skrive f.eks. at "Harstad Tidende ruler" eller tilsvarende...
lørdag 14. mai 2011
Synspunkter på alt
Da har jeg bestemt meg for å opprette min egen blogg på nettet, publisere mine tanker, og gjennom min trang til å komme ut til verden med mine tanker, gjøre ett forsøk på å lokke deg til å lese alle mine innlegg.
Jeg lover deg at du kommer til å bli provosert, irritert og sågar enkelte ganger hoderistende oppgitt over mine "enkle" måter å trykke på knapper. Hvis det er en ting jeg har lært meg at folk reagerer på, så er det at jeg er ukuelig i min tro på mine egne tanker. Jeg er oppvokst og har erfart at jeg vet veldig ofte hva som kommer til å bli bra å hva som bare er å skrinlegge umiddelbart.
Jeg lover å at jeg kommer til å svinge så mye i tema at du enkelte ganger ikke kommer til å ha den minste interesse av å lese bloggen min. Likevel håper jeg du tar deg tid hver gang... Du vil finne en rød tråd, jeg lover å åpne opp å vise deg hva som er på innsiden. Skal jeg skrive blogg skal jeg være ærlig. Den gangen jeg ikke tør det legger jeg ned.
For dere som følger min samboers blogg skal jeg umiddelbart advare dere mot at dette ikke blir på langt nært like underholdende. Jeg trenger å tømme hodet mitt for tanker før jeg bobler over og ut, Åsas blogger er geniale rett og slett fordi hun er ustyrlig morsom.
Så, håper du kommer til å sette pris på mine ord, at du tar deg tid til å kommentere enten du er enig eller ei. Å vil du ikke få ut dine tanker offentlig kan jeg treffes på kenruneberg@hotmail.com
Enjoy og kom snart tilbake...
Ken Rune
Jeg lover deg at du kommer til å bli provosert, irritert og sågar enkelte ganger hoderistende oppgitt over mine "enkle" måter å trykke på knapper. Hvis det er en ting jeg har lært meg at folk reagerer på, så er det at jeg er ukuelig i min tro på mine egne tanker. Jeg er oppvokst og har erfart at jeg vet veldig ofte hva som kommer til å bli bra å hva som bare er å skrinlegge umiddelbart.
Jeg lover å at jeg kommer til å svinge så mye i tema at du enkelte ganger ikke kommer til å ha den minste interesse av å lese bloggen min. Likevel håper jeg du tar deg tid hver gang... Du vil finne en rød tråd, jeg lover å åpne opp å vise deg hva som er på innsiden. Skal jeg skrive blogg skal jeg være ærlig. Den gangen jeg ikke tør det legger jeg ned.
For dere som følger min samboers blogg skal jeg umiddelbart advare dere mot at dette ikke blir på langt nært like underholdende. Jeg trenger å tømme hodet mitt for tanker før jeg bobler over og ut, Åsas blogger er geniale rett og slett fordi hun er ustyrlig morsom.
Så, håper du kommer til å sette pris på mine ord, at du tar deg tid til å kommentere enten du er enig eller ei. Å vil du ikke få ut dine tanker offentlig kan jeg treffes på kenruneberg@hotmail.com
Enjoy og kom snart tilbake...
Ken Rune
Abonner på:
Innlegg (Atom)