En himmel full av stjerner... 

Jeg vet jeg kan gjøre feil.. Sjelden at jeg føler jeg gjør de STORE feilene som rammer andre, men ofte kan jeg ta meg selv i å tenke på ting jeg har gjort, som jeg ikke skulle gjort, ser på de ofte som små eller ubetydelige feil, men i frykt for at andre skal føle seg nedtrykt pga meg har jeg som oftest tatt en telefon, eller dratt hjem til noen, så har det ordnet seg greit og kjapt. Man skal jo tross alt ikke dvele mer ved misnøye enn man må. 

Den siste uken spesielt har det kun vært to saker i media jeg har hengt meg opp i... ABBs rettssak og denne fyren som visstnok kjørte i feil retning under en marsj i en by i USA, med fatale følger.. Han ble i uken dømt til 7,5 års fengsel for å ha kjørt feil, fått panikk, skadet en person i forsøket på å komme seg bort fra det han oppfattet som "mobben", å vips, en lang fengselsstraff venter i the land of opportunities...

Ja, også har vi denne sangstunden vi hadde over hele landet. En himmel full av stjerner.. Selv har jeg problemer med å skjønne behovet for å synge en sang som denne fyren oppfatter som "indoktrinerende", men ok, de som ønsker å synge skal få synge. Jeg hadde egentlig lagt den bort, men idag innhentet sangen meg igjen, hør bare...

En av tingene vi hørte hyppig om etter terroraksjonen sist sommer var at vi skulle ha "mer åpenhet og mer demokrati" og idag har jeg fått føle på kroppen nøyaktig hva dette betyr. 

For, nemlig, idag tenkte vi ut en sikker plan, jeg og min spontane samboer ; "Skal vi blade/sykle til Lillestrøm å ta en øl ?" Å Ken Rune tenkte umiddelbart at, ja, dette var en fabelaktig plan. Ut med sykkel, pumpe luft i dekkene, tørke av setet, sjekke at hjulene sitter på, alt klart. Åsa skulle kjøre ned til Herredshuset å parkere der for å slippe grusbakkene med inblades'ene sine, så Ken Rune skulle sykle dit alene. Enkelt, ikke sant ?

Her starter det jeg oppfatter som ett intolerant jævla hysteri, og jeg håper virkelig ikke at noen av de involverte partene gikk i verken rosetog eller sang noen jævla strofer av en sang om toleranse, for faen heller, det forplikter å være en del av samfunnet som synger sanger mot terror eller deler ut roser for den saks skyld. Her er det som skjedde;

På min tur på fortauet ned bakkene, i godt driv, mot rundkjøringen, så jeg meg tilbake og konstanterte 0 -null- biler bak meg, så jeg la meg over i veien, kjørte igjennom rundkjøringen, og hadde bare en plan med det hele, ta til hørte rett etter rundkjøringen, for der går det nemlig en kort grusvei over på fortauet som går over broen. Problemet var at jeg etter 10-20 meter oppdaget at denne grusveien jeg skulle på allerede var bak meg. Trøbbel i tårnet, avgjørelser må taes kjapt, ok, jeg så ingen biler, broen er bare ca 900 lang og i tillegg er det en hvit linje med avstand på 75 cm mot rekkverket jeg kan presse meg mot, jeg kjører på, over broen, håper at ingen tar meg igjen. 

Problemet er at broen er ca 900 meter lang. laaaaaaaaang for en utrent fyr som meg, men i godt driv over var det kun 7 biler som ble berørt av min sykkeltur i "feil korridor". 7 !! Hvor mange av disse tror du klarte å skjelle meg ut eller "aksjonere" mot min horrible feilvurdering etter rundkjøring ? 6 !! SEKS AV SYV KLARTE Å MARKERE SEG  overfor meg at jeg var en jævla idiot... Å hvorfor ? Jo, jeg misset avkjørselen. "Kjør på fortauet din idiot" sa han første, nr. 2 viste meg fingeren, nr. 3 gasset på rett ved siden av meg og nr. 4 klarte å få ned vinduet og ropte noe jeg ikke skjønte. nr. 5 var en passasjer som ropte til meg: "Å dra til helvette"", og nr. 6 tute heftig når han kjørte forbi... heldigvis var jeg over bruen på dette tidspunktet, og den siste bilen som kom bak meg, ja, han bare ristet på hodet over min adferd. 

Heldigvis bor jeg i Norge, der får vi ikke fengselsstraffer for små feil.. Men vi må tåle jævla mye dritt om vi gjør det tydeligvis... Noen vil sikkert si at det er sjenerende med syklister i veien. Dette er greit og jeg innser at jeg gjorde en feil, men gir det deg rett til å aksjonere mot meg ? Seriøst ?

Anders Behring Breivik fikk "En himmel full av stjerner" imot seg.. Jeg fikk i beste fall Espen "Beranek" Holms "Dra til helvette"!! I vårt samfunn,  med mer åpenhet og mer demokrati, så får jeg vel akseptere det, for det var jo 7 mot 1, ergo, jeg var den som tok feil... 

I så måte : Beklager til dere 7 som ble berørte, jeg lover det ikke skal skje igjen !!!

Ken Rune, en angrende syklist...

Barneidrett i Norge - På villspor

Påstand 1:  Barneidrett i Norge idag utøves på voksnes vilkår, ikke på barnas.
Påstand 2 : Vi får frem flere og bedre talenter gjennom å fokusere på bredden istedet for topping.


Fra "Idrettens barnerettigheter og bestemmelser om barneidrett" :

•" Idrettsaktivitetene foregår på barnas premisser og at alle barn inkluderes i idrettslaget uavhengig av ambisjoner og behov."

Fra aktiv reisende i  Norges Basketballforbund, via måneder og år med å observere fotball fra sidelinjen, nå også med egen sønn som aktiv ivrig deltakende klarer jeg ikke å forstå hva det er som feiler de voksne der ute. Har hele idrettsNorge inngått en form for falitt med seg selv, der de nå gir blanke i utfall, organisering eller øvrige forhold som i mine øyne er direkte ødeleggende for barn? Ikke sagt at dette gjelder alle idrettslag og foreninger. Kjære dere som opptrer daglig i den skikkelsen som legger tilrette for alle, håper dere ikke føler dere truffet for jeg snakker ikke om dere. Men til stadighet hører jeg om satsing, på topping, spillerutvikling, produsere spillere for a-lag, vi må begynne tidligere å gi tilbud til de beste, og annet fjas som ikke har noe som helst med barn eller barneidrett å gjøre. Tenker dere ikke ? Eller bryr dere dere rett og slett ikke om hva barna vil ? Hvorfor begynner vi i feil ende ?

Vil alle barn bli den neste OG Solskjær, Torgeir Bryn eller Gro Hammerseng. Hva med Petter Nordtug eller Alexander Dale Oen? Hva med de barna som ønsker å utøve idrett BARE FORDI DET ER MORRO?

Er det ikke disse vi bør sørge for å legge til rette for først og fremst ?


Ett eller annet sier meg at i gruppen 6-11 år, uansett idrett, så er MINST halvparten av barna med fordi det er morsomt, vennene er der, det er spennende eller så utfordrende at de føler de behersker og utvikler seg.

Hva er det som gir voksne rett til å prioritere "spissing av talent" (!!!) foran breddeidrett ? Hvordan kan vi som voksne akseptere at barn slutter med idrett fordi de ikke vil "satse" (morsomt ord å bruke om barn mellom 6 og 11 år) like mye som andre barn (voksne) vil ?

Først og fremst håper jeg ikke sønnen (eller datteren) din er født i oktober, november eller desember. Å være ett helt år yngre enn de som er født i januar/februar er jammen ingen spøk. Nå leste jeg en rapport her om dagen der det kom frem at 43 (?) % av alle landslagsutøvere UNDER 18 ÅR er født i januar, februar eller mars !! Hvor mange er født i oktober, november eller desember lurer du kanskje ? Vel, svaret er 9 %. Finnes det trenere og/eller klubber som tar hensyn til dette ? Adrian er heldigvis født i august... Jeg har ingen forhåpninger for han annet enn at han driver med idrett når han blir voksen. God eller dårlig, vel, det kommer nok ikke til å være avgjørende for livet hans totalt sett uansett så... Jeg heier og står på og prøver å være med som best jeg kan. Men å se han som proff.... Neppe.... 

Jeg håper han driver idrett når han er 30 år, og at han har hatt trenere som stimulerer han til dette. 

Så vil jeg tilbake til der frustrasjonen min bunner ut...

Hva i alle dager gjør at vi tror det er nødvendig, viktig, lærende eller hva annet morsomt vi kaller det, at alle barna må møte på alle treninger for å delta like mye under kamp ? Om vi pålegger ett barn på 9-10 eller 11 år å trene 3-4 ganger pr. uke for at det skal få delta, ja, så utøver vi kanskje ikke idrett på barnas premisser, men på de voksnes. Som om det er viktigst i verden for alle barn å være flink til å gå på løp, kjøre over-lap, dra en Cruyff-vending eller ett Maradona raid når du er 9 år. 

Hvor mange ganger har du lest på Facebook om "Jippi, Thomas og småknøttene på Flisespikeriet IL vant 11-0 mot Grustaket UIL!! De er så flinke..." eller ; "Jess, Magda scoret 2 mål idag"... Hva lærer vi barna våre egentlig ? At det viktigste er å vinne ? Å ennå verre; ALLE BARN må forholde seg til dette... Ikke bare de som "selv har tatt ett valg om at de ønsker å bli gode"... Hvor ofte ser du foreldre oppdatere statusen sin etter at 9-års laget har tapt ? "Johannes og gutta på mini-8 laget til IF Sjøhopp tapte 1-21 idag... Sinnsykt morsomt!! " Sett det noen gang ? 

Å hvorfor gjør vi ikke det ? Er vi ikke like stolte da ?

Spør vi virkelig lille Adrian på 8 år når han ringer pappaen sin for å si han har spilt kamp : "Vant dere?". 

Jeg håper du svarer nei på dette... Selv har jeg laget meg en regel, jeg spør han om det var morsomt, å da svarer han ofte: "Ja pappa, det var kjempemorsomt... Vi tapte 4-1"

Så er vi enige om at det var en fin dag... 

Etterpå kan vi spørre oss hvorfor vi mister så mange barn på veien... hvorfor slutter barn med idrett allerede i 12 års alderen ?  

Før eller senere må vi begynne med å sørge for at vi legger tilrette for alle som ønsker å drive med idrett, så får vi heller gi ekstratilbud til de ivrigste (beste om du vil) utenfor det daglige treningsmiljøet. For det bør tilhøre bredden...

Ken Rune

Kjendis

"Woooooohooooooo det er jo Ken Rune, fra Robinson,  min store helt og jeg gråt når du ble stemt ut" om ikke akkurat ljomet det, men ihvertfall ble det uttalt rimelig høyt, ihvertfall så høyt at de tre fire nærmeste bordene på cafeen fikk det med seg. Så fulgte noen hyggelige ord om ditt og datt og jeg takket høflig for fine ord før jeg igjen var tilbake til virkeligheten på ett bord med venner som har kjent meg hele livet. Ikke det at det egentlig betyr så mye, men ingen av mine venner har tatt seg bryet engang med å prøve å sope litt oppmerksomhet gjennom at jeg hadde mine fem korte minutter på skjermen. Derfor har det heller egentlig ikke vært store sjanser for meg til å nyte kjendisstatusen som følger med det å være på TV..

"Åssen er det å være kjendis?" spurte Anders, en bartender fyr, eller barrista som det heter når de lager mer kaffe enn de serverer øl. Vet ikke svarte jeg.. Har egentlig aldri verken følt på det eller tenkt på det. Ja, bortsett fra de to timene når media var interesserte på premierefesten vår. Der fikk jeg vist frem kjæresten min, varpet mitt, en barmfager blondine fra Sverige, som overhodet ikke var interessert i å fronte seg selv. Så da ble det tonet ned. Veldig... Vi benyttet heller muligheten til å tømme TV3 og Strix for samtlige bonger de hadde på fri alkohol.

Nettavisen lagde en sak engang om "Kjendiser som fant kjærligheten på nettet", å der klarte jeg å Åsa å snike oss inn, mellom Kristian Valen, Karstein Skjelbreid og en til jeg ikke husker i farten. Var jeg kjendis likevel ?

Så begynner man å tenke, det var en fyr på Rimi på Sørumsand som kjente meg igjen, og som ville snakke om Robinson mens jeg var med bonus-gutta mine å handlet, å så hoppet det en fyr på meg , eller foran meg på en uteplass i Oslo, men han ble kjapt tatt bort av kompisene sine.

"Unnskyld, er du Ken Rune" spurte hun, der jeg stod å ventet på Åsa på t-banen... "Ja" svarte jeg med ett lite smil og med påtatt beskjedenhet. "Vet du hva, jeg synes du var så utrolig bra på...... 71 grader Nord". Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle si, så jeg spurte : "Jaha, hva likte du best da?" Hun smilte og sa : "Når dere skulle konkurrere om å komme først til den hytta over fjellet i første episode.". Da stod heldigvis Åsa der å strålte mot meg... På tide å dra hjem, ingenting å gjøre i byen, der vet de ikke hvem jeg er uansett... Jeg er rett og slett bare en fyr som har vært på TV, å det er så mange av oss at det faktisk ikke er nært å være interessant for folk...

Skulle vært med på Big Brother første gang heller tenker jeg...

Ken Rune

Om det å tenke...

Det er mange som har  tanker om alt.. Dette kom opp her om dagen når jeg hadde bursdag, og jeg fikk en kommentar om at jeg "bare" hadde fått 5-600 hilsner på facebook og med tanke på at jeg har 2700+venner der, betydde det at ca 2000 av disse valgte å ikke hilse til meg på bursdagen...

Dette var noe psykologen til Strix som produserer Robinsonekspedisjonen fortate oss før premieren, at det kom til å komme mange kommentarer og at det er helt vanlig å være i følgende kategori :

Du får 100 kommentarer, 99 av disse er positive, en er negativ... Gjett hva du husker i ettertid... Faktisk kan jeg reflektere tilbake til det idag... Jeg vet hvem og åssen kommentarer som ligger på nett som er negative, men jeg husker ikke ikke alle de hyggelige trivelige tilbakemeldingene jeg fikk... Ikke like spesifikk og ordrett ihvertfall...


Dette leder meg inn på en venn, som heter Trond, og som ihvertfall er 10-12 år eldre enn meg... Han har jobbet med barne- og ungdomsidrett i en mannsalder, og historien er visstnok slik at de hadde bare 16 spillere som spilte basketball i Narvik, noe som jo var nok til 2 lag. De bestemte først at de nå skulle stille i Harstadserien som hadde mange flere lag, slik at de fikk spille flere kamper. Foreldregruppen fikk hodebry og lagde ett problem ut av det faktum at de nå måtte ha 5 privatbiler, 6 lørdager, for å kjøre spillerne til Harstad. Dette ble de enige om at de ikke kunne gjøre, og de hadde sågar akkurat bestemt sg for å droppe hele opplegget da nevnte Trond sier som følger :

- Jeg vet hva vi gjør, vi melder på 5 lag, da har vi så mange spillere at vi må låne en hel buss for å frakte alle spillerne til Harstad. Da trenger vi ikke foreldre som kjører...

Som sagt, så gjort, å til første helgen dro de med buss, 5 lag, og 41 spillere de hadde vært ute å rekruttert til lagene sine...

For en fantastisk måte å tenke på...

Tom Egeland, kjent forfatter og velkjent ansikt i media... Jeg lover om noen spør, så skal jeg lyge å si at du er original i din måte å skrive på og bøkene dine er kjempegode... I mellomtiden får du fortsette å slenge dritt til oss som har fem minutter i lyset og som ikke var så heldig å få lov til å hete Tom. Mest av alt husker jeg din elendige kommentar om navnet mitt og Arvid Ari... Tåpe !

Ken Rune

Å misunne sin sønn !!

Adrian er min gutt... Om dette hersker det ingen tvil, for jeg kjenner meg igjen i alt han gjør, gleden, lykken, den avslappende holdningen til materielle goder, og ikke minst, opplevelsene som blir større enn de er, rett og slett fordi han vil at de skal være det...

Pappaen hans, altså jeg hadde denne opplevelsen idag : Litt trangt å vanskelig å parkere, HIL kampen begynte jo snart, på tverka inn på parkeringsplassen siden vi var litt for sene, måtte bølle meg vei gjennom en horde rødkledde Mjølner-supportere, fikk slengt to meldinger om Robinsonekspedisjonen, ringte til Rune som skulle holde seter til oss, så kampen, var oppe å stod 3-4 ganger, ved begge scoringene og ved ett par av dommeravgjørelsene. Hilste på en Narvik dame jeg husker spilte fotball for lenge siden, hun kjente meg igjen, tok på meg jakken i pausen fordi det var litt kaldt og logget meg på på Facebook for å sjekke inn på stadion. Siste 25 minutt hadde jeg Adrian på fanget. HIL tapte 4-2.

Slik har du sett oss på kamp tidligere...

 

 

Adrian hadde det slikt : Veldig spent og lykkelig over HIL kamp. Han visste nå at Mjølner kom fra Narvik og han var enig i at man heier på HIL når man er fra Harstad. Det første han gjorde når han kom på stadion var å gå i kafeteria å kjøpe seg tyggis. Kampen var igang, men det var så mange russ der at han valgte å bruke hele første omgang på å lete etter russ, spørre pent om russekort, og så komme å vise de til pappaen. I pausen kom fallskjermhopperne, det var vilt, utrolig morsomt, selv om ingen traff den røde landingsplassen. Da andreomgangen begynte løp han i kafeteriaen igjen å kjøpte seg vaffelkake og pølse med brød, for så å rusle tilbake til der vi satt. Så startet det: Adrian begynte å heie. "Heia HIL" x 200. 40 ganger, i forskjellig tempo og med forskjellig rytme. "Vi heier på HIL pappa" sa Adrian. Alle de andre på tribunen så og hørte Adrian, og han fikk anerkjennende blikk. "Pappa, husker du den gangen han nr. 16 scoret to mål?" spurte han, "ja" svarte jeg, "det var mot Vålerenga". Vi nikket og var enige om at det var mot Vålerenga (VIF 2 til info). "Husker du at pappa heiet på alle i den kampen" sa jeg, "Ja, men det er ikke sånn det er" sa han, "her heier vi bare på HIL".  "Ja, bortsett fra hvis HIL skal spille mot Barcelona, da heier vi på Barcelona"

Da det var 10 minutter igjen ville han hjem, da var kampen tapt. Vi ventet til dommeren blåste, så gikk vi. "Pappa, kan vi dra på ALLE HIL kamper som er når du er hjemme ?".

Ja Adrian, vi kan dra på ALLE HIL kampene jeg kan ta deg med på... Rett og slett fordi jeg misunner deg de deilige opplevelsene du har, fullstendig uavhenging av resultatet av kampen...

Pappa!

Harstad Mitt Harstad

Som de fleste har fått med seg så kommer jeg fra Harstad.. En liten perle i Vågsfjorden (vi bruker å late som om vi tror at folk vet hvor Vågsfjorden ligger), med øyer rundt, høye fjelltopper og nærhet til alt. Oslo og Svolvær er ca like langt unna, hjemmefra til man er der tar det ca to timer, bortsett fra hvis du har baggasje med deg, da må du sjekke denne inn litt tidligere og du må beregne ca 2.5 timer til Oslo. Å så har vi Tromsø bare 3 timer unna... Før var Tromsø nærmere, mye nærmere, men så fant de ut at de skulle bytte båtene som fraktet oss til Tromsø og hjem igjen, hurtigbåtene som de kaller de, med noen nye.. "Vi skal med hurtigbåten til Tromsø" brukte vi å si...  Idag bruker Hurtigbåten lengre tid enn jeg bruker om jeg kjører i fartsgrensen, eller deromkring, med bil til Tromsø. Det er langt til Tromsø skal vite.

Copyright Åsa Levina Andersson

Slik presenterer vi som bor i Harstad oss når vi skal forklare om Harstad. Vi nevner først noen byer rundt før vi blir tydelig på oss selv. Vakker natur, familievennlig og herlig befriende i all sin pomp og prakt. Folket her hilser på hverandre, stort sett så smiler vi til hverandre, før vi drar hjem etter jobb for å fikse på båten, huset, hytta eller kona. De fleste jeg omgås gjør dette. Vi er glade i husene og hyttene våre i Harstad. Å så er vi flinke til å rydde i hagene og å stille opp for hverandre. Velforeninger og Losjer florerer, og byen vår, ja, den er vi stolte av i alle sammenhenger.

Å så liker vi å si at byen vår er død... På kvelds- og ettermiddagstid så sier vi at byen er død. Det er jo ingen folk der bruker vi å si når vi kjører igjennom byen vår. "Jeg var i byen i går å kjøpte en jakke til Adrian" kan jeg finne på å fortelle til en venn, før jeg følger opp med "å det var jo ingen folk i sentrum, så jeg dro rett hjem etterpå." Hjem for å fikse på huset eller hagen...

Å ja, jeg kom på en ting til... Vi skylder på.. Det er en gjennomgangsmelodi.. Ja, hadde det ikke vært for f.eks. Gutteklubben Grei, så hadde alt vært så mye bedre. Listen er lang, vi skylder på politikere, naboen, Medkila IL og Harstad Tidende. Sikkert  er det at det til tider både er Hurtigbåten og Ken Runes feil å innimellom.

Vi er en typisk liten koselig by, på en typisk tilfeldig plassert plass i ett typisk lite iskaldt land med alt for mye penger. Tenk om vi hadde vært enige om hvem vi var. Vi aner jo ikke hva Harstad er... "Harstad er en familieby" sier vi, å så klager vi over at sentrum ikke er overbefolket på ettermiddags- og kveldstid. "Harstad er oljehovedstaden i Nord" sier vi, men der de engasjerte gjør noe aktivt når de er truet utenfra, så snakker vi om det, eller så skriver vi om det i Byrunden. Å så glemmer vi det... "Det ordner seg.." forteller vi hverandre mens vi deler ut anerkjennende nikk. Jeg glemte nesten å få med at vi håper at HIL taper, og gjerne rykker ned. For tross alt, så var HIL en latterlig klubb midt på åtti-tallet der alle brukte mer tid i solariumet enn på trening. Å ikke for å glemme at de kjørte rundt i like biler med navn på. Åsså brukte de jo så mye penger at de nesten gikk konkurs. Det har sikkert ikke blitt bedre heller, selv om jeg synes han ene som gikk i HIL overdel og solgte lodd på torget i går var usedvanlig blek. Mon tro han ikke har solkort i kontrakten sin, og kanskje han får lønnen sin ut fra loddsalget.

Jeg elsker Harstad, men jeg er så veldig typisk Harstadværing i støytene. Jeg vet at jeg startet en supporterklubb engang i tiden for å få litt stemning i hallen, basketball ble svært, alt for svært, og til slutt sprakk boblen og det gikk som det måtte gå, ja, du husker at du sa det ? Det måtte gå mot konkurs, for det gjorde det med Volleyballjentene å husker vi jo. Det ble en selvoppfyllende profeti. Vi elsket at det skjedde noe i byen vår, men hvis vi ikke brydde oss, så brukte vi masse energi på å fortelle alle om hvor utrolig elendig hele basketballen var. Med utlendinger og svensker og ingen lokale spillere. At hver 23 innbygger gikk på kampene i snitt, at alle andre byer med basketball misunte Harstad det utrolige enasjementet, ja, det glemte vi. Det var ikke det jeg måtte forsvare meg mot ukentlig. For tross alt, det var jo ikke noe å juble over, for det var jo ikke Harstadværinger som briljerte på laget.

Tjuvlånt fra Harstad Tidende

Jeg leste en artikkel i Harstad Tidende her om dagen. Det stod om noen som skulle være supportere på HIL kamp på mandag. Det er ikke første gang HT skriver om at det skal være supportere på en HIL kamp som skal lage liv.

Kanskje skjer det på mandag.  

Da kommer jo Mjølner til Harstad Stadion for å spille mot HIL. Speakern kommer til å prøve å lage litt liv, men bortsett fra at russen kommer til å lage litt støy, så kommer det til å være stille fra oss på stadion. På tribunene kommer vi til å sitte å klappe høflig over HIL. Men vi skal få smake på en dårlig følelse å der vi sitter. For det kommer til å være minst 100 mennesker fra Narvik der. De kommer til å juble, heie og rope seg hese over laget sitt. De kommer til å være i rødt. Vi kommer til å si at vi synes jo de er morsomme de der Narvik-folkene, de er ihvertfall ikke sjenerte. Etter 2x45 min kommer vi til å gå hjem å si til kona at det ble 1-1 eller noe sånt, og at kampen var bra... Samtidig reiser 100 mennesker hjem til Narvik mens de drikker varm øl i en varm buss og har det mest sannsynlig utrolig morsomt og klamt på turen.

Knabbet fra Harstad Tidende engang

Jeg vet de har de morsomt, jeg har vært på mange slike turer selv. Jeg misunner Narvik som har mennesker som ønsker å være supportere.

Sees på kamp, Ken Rune

Ps ! Jeg er inneforstått med at jeg har flyttet fra byen. Gi meg ett par-tre-fire år så er jeg dog tilbake. Å til Harstad Tidende eller www.ht.no så beklager jeg at jeg måtte tjuvlåne ett par bilder.. Det kommer ikke til å skje igjen, å om dere likevel skulle kreve noe, så har jeg ingen penger, men kan skrive f.eks. at "Harstad Tidende ruler" eller tilsvarende...

Synspunkter på alt

Da har jeg bestemt meg for å opprette min egen blogg på nettet, publisere mine tanker, og gjennom min trang til å komme ut til verden med mine tanker, gjøre ett forsøk på å lokke deg til å lese alle mine innlegg.

Jeg lover deg at du kommer til å bli provosert, irritert og sågar enkelte ganger hoderistende oppgitt over mine "enkle" måter å trykke på knapper. Hvis det er en ting jeg har lært meg at folk reagerer på, så er det at jeg er ukuelig i min tro på mine egne tanker. Jeg er oppvokst og har erfart at jeg vet veldig ofte hva som kommer til å bli bra å hva som bare er å skrinlegge umiddelbart.

Jeg lover å at jeg kommer til å svinge så mye i tema at du enkelte ganger ikke kommer til å ha den minste interesse av å lese bloggen min. Likevel håper jeg du tar deg tid hver gang... Du vil finne en rød tråd, jeg lover å åpne opp å vise deg hva som er på innsiden. Skal jeg skrive blogg skal jeg være ærlig. Den gangen jeg ikke tør det legger jeg ned.

For dere som følger min samboers blogg skal jeg umiddelbart advare dere mot at dette ikke blir på langt nært like underholdende. Jeg trenger å tømme hodet mitt for tanker før jeg bobler over og ut, Åsas blogger er geniale rett og slett fordi hun er ustyrlig morsom.

Så, håper du kommer til å sette pris på mine ord, at du tar deg tid til å kommentere enten du er enig eller ei. Å vil du ikke få ut dine tanker offentlig kan jeg treffes på kenruneberg@hotmail.com

Enjoy og kom snart tilbake...

Ken Rune