Kjendis

"Woooooohooooooo det er jo Ken Rune, fra Robinson,  min store helt og jeg gråt når du ble stemt ut" om ikke akkurat ljomet det, men ihvertfall ble det uttalt rimelig høyt, ihvertfall så høyt at de tre fire nærmeste bordene på cafeen fikk det med seg. Så fulgte noen hyggelige ord om ditt og datt og jeg takket høflig for fine ord før jeg igjen var tilbake til virkeligheten på ett bord med venner som har kjent meg hele livet. Ikke det at det egentlig betyr så mye, men ingen av mine venner har tatt seg bryet engang med å prøve å sope litt oppmerksomhet gjennom at jeg hadde mine fem korte minutter på skjermen. Derfor har det heller egentlig ikke vært store sjanser for meg til å nyte kjendisstatusen som følger med det å være på TV..

"Åssen er det å være kjendis?" spurte Anders, en bartender fyr, eller barrista som det heter når de lager mer kaffe enn de serverer øl. Vet ikke svarte jeg.. Har egentlig aldri verken følt på det eller tenkt på det. Ja, bortsett fra de to timene når media var interesserte på premierefesten vår. Der fikk jeg vist frem kjæresten min, varpet mitt, en barmfager blondine fra Sverige, som overhodet ikke var interessert i å fronte seg selv. Så da ble det tonet ned. Veldig... Vi benyttet heller muligheten til å tømme TV3 og Strix for samtlige bonger de hadde på fri alkohol.

Nettavisen lagde en sak engang om "Kjendiser som fant kjærligheten på nettet", å der klarte jeg å Åsa å snike oss inn, mellom Kristian Valen, Karstein Skjelbreid og en til jeg ikke husker i farten. Var jeg kjendis likevel ?

Så begynner man å tenke, det var en fyr på Rimi på Sørumsand som kjente meg igjen, og som ville snakke om Robinson mens jeg var med bonus-gutta mine å handlet, å så hoppet det en fyr på meg , eller foran meg på en uteplass i Oslo, men han ble kjapt tatt bort av kompisene sine.

"Unnskyld, er du Ken Rune" spurte hun, der jeg stod å ventet på Åsa på t-banen... "Ja" svarte jeg med ett lite smil og med påtatt beskjedenhet. "Vet du hva, jeg synes du var så utrolig bra på...... 71 grader Nord". Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle si, så jeg spurte : "Jaha, hva likte du best da?" Hun smilte og sa : "Når dere skulle konkurrere om å komme først til den hytta over fjellet i første episode.". Da stod heldigvis Åsa der å strålte mot meg... På tide å dra hjem, ingenting å gjøre i byen, der vet de ikke hvem jeg er uansett... Jeg er rett og slett bare en fyr som har vært på TV, å det er så mange av oss at det faktisk ikke er nært å være interessant for folk...

Skulle vært med på Big Brother første gang heller tenker jeg...

Ken Rune