mandag 16. mai 2011

Å misunne sin sønn !!

Adrian er min gutt... Om dette hersker det ingen tvil, for jeg kjenner meg igjen i alt han gjør, gleden, lykken, den avslappende holdningen til materielle goder, og ikke minst, opplevelsene som blir større enn de er, rett og slett fordi han vil at de skal være det...

Pappaen hans, altså jeg hadde denne opplevelsen idag : Litt trangt å vanskelig å parkere, HIL kampen begynte jo snart, på tverka inn på parkeringsplassen siden vi var litt for sene, måtte bølle meg vei gjennom en horde rødkledde Mjølner-supportere, fikk slengt to meldinger om Robinsonekspedisjonen, ringte til Rune som skulle holde seter til oss, så kampen, var oppe å stod 3-4 ganger, ved begge scoringene og ved ett par av dommeravgjørelsene. Hilste på en Narvik dame jeg husker spilte fotball for lenge siden, hun kjente meg igjen, tok på meg jakken i pausen fordi det var litt kaldt og logget meg på på Facebook for å sjekke inn på stadion. Siste 25 minutt hadde jeg Adrian på fanget. HIL tapte 4-2.

Slik har du sett oss på kamp tidligere...  

Adrian hadde det slikt : Veldig spent og lykkelig over HIL kamp. Han visste nå at Mjølner kom fra Narvik og han var enig i at man heier på HIL når man er fra Harstad. Det første han gjorde når han kom på stadion var å gå i kafeteria å kjøpe seg tyggis. Kampen var igang, men det var så mange russ der at han valgte å bruke hele første omgang på å lete etter russ, spørre pent om russekort, og så komme å vise de til pappaen. I pausen kom fallskjermhopperne, det var vilt, utrolig morsomt, selv om ingen traff den røde landingsplassen. Da andreomgangen begynte løp han i kafeteriaen igjen å kjøpte seg vaffelkake og pølse med brød, for så å rusle tilbake til der vi satt. Så startet det: Adrian begynte å heie. "Heia HIL" x 200. 40 ganger, i forskjellig tempo og med forskjellig rytme. "Vi heier på HIL pappa" sa Adrian. Alle de andre på tribunen så og hørte Adrian, og han fikk anerkjennende blikk. "Pappa, husker du den gangen han nr. 16 scoret to mål?" spurte han, "ja" svarte jeg, "det var mot Vålerenga". Vi nikket og var enige om at det var mot Vålerenga (VIF 2 til info). "Husker du at pappa heiet på alle i den kampen" sa jeg, "Ja, men det er ikke sånn det er" sa han, "her heier vi bare på HIL".  "Ja, bortsett fra hvis HIL skal spille mot Barcelona, da heier vi på Barcelona"




Da det var 10 minutter igjen ville han hjem, da var kampen tapt. Vi ventet til dommeren blåste, så gikk vi. "Pappa, kan vi dra på ALLE HIL kamper som er når du er hjemme ?".

Ja Adrian, vi kan dra på ALLE HIL kampene jeg kan ta deg med på... Rett og slett fordi jeg misunner deg de deilige opplevelsene du har, fullstendig uavhenging av resultatet av kampen...

Pappa!

3 kommentarer:

  1. Disse barna, disse barna. De e no bra go :)

    SvarSlett
  2. Takk for at jeg fikk være med på den kampen,enda jeg satt i Tovika.Adrian er litt av en gutt!

    SvarSlett